FODMAP-eventyret: Starten på diettlivet

22. August 2013 satt jeg utenfor en hvit, intetsigende dør på Lovisenberg diakonale sykehus. Foruten et tresifret nummer plastret på utsiden var den til forveksling lik de fleste andre dørene i korridoren. Men allikevel, så markerte den spesifikke døren veien inn til et nytt kapittel for meg. Der inne skulle jeg få vite hva som var galt med meg, hvorfor, og hvordan å bli bra igjen. Hva dette ordet: «FODMAP» betød for noe.

Da var tiden inne. Vi var en håndfull kvinner rundt et konferansebord og en ernæringsfysiolog i hvit kappe. Vi fikk utdelt permer fulle av papirer og fikk en god del informasjon om FODMAP-intoleranse. Vi fikk en svært begrenset diett som skulle gjøre oss frisk. Da kom bomben; vi måtte gå på full provokasjon i 3 uker først. Dvs. spise ting vi trodde vi ble dårlig av og dokumentere all mat og symptomer. Det var viktig for prosjektets del, men samtlige av oss satt med en klump i halsen. Jeg sa det som vi alle tenkte «Jeg gleder meg til å være ferdig med det og spise dietten.»

De tre neste ukene var ikke morsomme. Selv om jeg var nokså uvitende hadde jeg jo noen ideer om ting jeg ble dårlig av å spise, og fokuserte på dem. Det var vondt, 3 uker i helvete. I tillegg skulle vi levere avføringsprøver, som måtte oppbevares i fryseren. Det var noe kleint å ha en pappeske med plastrør fulle av avføring til lagring sammen med maten. Det eneste jeg kunne gjøre var å fokusere på mat som smakte godt… forsøke å glemme smertene, og se lyset i enden av tunellen.

Starten på et liv med FODMAP-diett

Så begynte diettperioden. Målet var å bli tilnærmet symptomfri etter tre uker på diett. Dietten vi skulle følge var svært snever. Det var kjøtt, fisk og egg, noen sitrusfrukter, rotgrønnsaker, laktosefrie melkeprodukter, egentlige ingen bakevarer som var greie å få tak i, salt og pepper. Jeg spiste nesten bare glutenfri havre med rismelk til frokost og laktosefri yoghurt med druer til lunsj. Middagene ble like kjedelige, ett stykke kjøtt eller fisk i pannen, med laktosefri rømme og ris eller poteter. Men det plaget meg ikke det minste. Symptomene forsvant jo! Tok bare et par dager før jeg sluttet å kaste opp, den konstante kvalmen avtok. Etterhvert så hadde jeg en vanlig sultfølelse igjen. Etter to uker forsvant magekrampene, og jeg fikk mer energi. Det var som å bli født på ny. Hele verden føltes lettere. Jeg var happy.

IBS pasient på low-FODMAP diett = happy

Totalt ukomplisert var det riktignok ikke. I starten var det umulig å huske hva jeg kunne og ikke kunne spise. Måtte ha en liste i lommen når vi handlet mat. Likevel hendte det at vi kjøpte ting som ved andre gangs titt på ingrediensene viste seg å ikke kunne brukes. Jeg hang en liste på kjøkkenet hjemme, og en hos mamma, og fra tid til annen så gikk noe galt. Da fikk jeg reaksjoner på maten og vi måtte gjøre litt detektivarbeid for å finne ut hvorfor jeg ble dårlig og av hva.

Mot slutten av den tredje uken var nok både mamma og samboeren min enstemmig lei av kjedelig mat. De var veldig sympatiske og spiste i stor grad det samme som meg. Ved bordet drysset de ekstra krydder på maten for å få i hvert fall noe smaksløkene kunne gripe i. Denne diettperioden ble avsluttet med en ny avføringsprøve. Denne gangen skulle prøven være så fersk at den måtte sendes med taxi (!). Jeg må si det føltes rart å overlevere den pakken til drosjesjåføren, men det var i hvert fall ikke så ille som om han hadde visst hva den inneholdt.

Jeg var nesten symptomfri. Jeg kunne nesten ikke spise noe som helst heller. Neste steg var utprøving av matvarer. Det blir neste innlegg, og det er her ting begynner å komplisere seg ytterligere. Så følg med.

Leave a Comment