FODMAP-Eventyret: Grøss og gru gastroskopi

Gastroskopi: nå

De tre ukene på glutenholdig kost var over.Det var en ganske sur Januardag at det endelig var tid for å ta gastroskopi. Jeg var mildt sagt nervøs. Mamma og samboeren min var begge innkalt som emosjonell støtte. Vi hadde tatt veien til Lovisenberg sykehus, forhåpentligvis for siste gang. Klokken var nesten halv 9 om morgenen, og jeg hadde ikke hatt lov til å spise eller drikke de siste 12 timene. Minner fra MR-undersøkelsen flashet foran øynene mine. Mangel på mat og væske kombinert med nerver og søvnløshet gjorde meg både kvalm og kaldsvett. Jeg gruet meg ønsket at det skulle bli overstått. Det hadde gått nesten et halt år siden det ble klart at jeg skulle ta gastroskopi. Så lang tid, og likevel var jeg totalt usikker på kroppen om jeg var klar eller absolutt ikke klar. Halsen var tørr og hes, og hendene klamme. Ytterklærne vekslet mellom å være henslengt på stolen ved siden av, og pakket tett rundt meg. Samtidig så vekslet jeg mellom å bli klemt av mamma, Edwin, og å stirre tørstende på vann-dispenseren rett ovenfor meg i gangen.

En grusom prosedyre

Så åpnet døren seg. «Bradley?» Når man har vært mange nok ganger hos leger blir responsen på å høre navnet sitt veldig automatisert. Reise seg opp, gå etter stemmen, og sette seg ned igjen på anvist plass. Det hele skjer uten at man tenker over det, for tankene er så ofte helt andre steder. «Det går så bra så.» «Hjelp!» «Bare gjør som legen sier.» «Hva skjer nå?» Stemmene i hodet var da av helt ulike meninger. Så mye konflikt at man ikke helt blir beveget av noen av tankene, og som en robot følger legens beskjeder. Doktor Røseth hadde med seg en sykepleier. Jeg forsøkte forgjeves å ikke observere alle de medisinske instrumentene i rommet og tenke hvordan de skulle anvendes. Legens forklaring av prosedyren jeg snart skulle i gjennom var alt annet enn beroligende. «Det er en av de mer ubehagelige undersøkelsene» sa han. Vi vet hva det betyr på allemannspråk.. En lang slange igjennom munnen(!) og ned i tarmene.. fulgt av flere mindre slanger som skulle opp og ned igjennom den første for å ta biopsier. Biopsi er små celleprøver fra tynntarmen. Som om undersøkelsen ikke hørtes ille nok, så skulle den være enda mer udelikat. Ingen bedøvelse. Bare litt ekkel spray i munnen. Jeg måtte ligge på siden, og fikk ikke lov til å svelge til tross for stor brekningsfare og mye spytt. Yess, elegante saker. Så husket jeg på det ene spørsmålet jeg hadde terpet i hodet det siste døgnet. «Kan jeg få den lille slangen, den i barnestørrelse?» Tusen takk til Christian som har vært igjennom gastroskopi før og visste at det fantes to slangestørrelser. Da ville i hvertfall prosedyren bli litt mindre smertefull, kanskje grei, tenkte jeg.

Så tok doktor Røseth frem den «lille» slangen. Inni meg skrek alle stemmene i kor «Er DET liten barnestørrelse???» Dog var det for sent å snu nå. På tide å ta på flink-pike masken og la gastroskopien gå sin gang. Det var en direkte vemmelig opplevelse som jeg skulle ønske jeg kunne glemme. Først legge seg ned, åpne munnen og kjenne den ekle tykke slangen bli ført ned til plasser hvor intet solid noen gang er ment å bevege seg. Det var vondt. Så å føle på den konstante brekningstrangen samtidig som jeg ikke kunne røre meg eller svelge. Og så biopsiene. 3 ganger ble det som så ut som lange tynne vaiere av ståltråd ført ned igjennom slangen. 2 ganger følte jeg tuppen av dem bevege seg ned, utføre et lite snitt, to snitt, tre, og bli dratt opp igjen. «En til?» Spurte sykepleieren. Jeg håpet hardt og inderlig på et nei, men dessverre. Én gang til. «Hjelp!» «Bli ferdig!» Fortsatt var stemmene enige, men jeg kunne ikke snakke der jeg lå.

Gastroskopi ligner på tortur.

Gastroskopi og totur…. forskjellen er øyensynlig liten.

 

Jeg var helt skjelven da de endelig dro slangen ut av meg. Mens legen forklarte hvor lang tid det ville ta å få svar prøvene tørket jeg bort slim og galle fra ansiktet. Skikkelig ekle saker. Første stopp var vannautomaten i gangen. Jeg ville så gjerne. Desverre; så gjorde bedøvelsessprayen at jeg måtte vente enda litt til med drikke. Med god støtte fra familien fikk jeg stokket meg til bilen og hjem til mamma for mat. Det var med blandede følelser jeg satt der. Stille, stirrende ut av vinduet. Halsen var så sår at det var uaktuelt å snakke mer enn nødvendig. Jeg var glad for at gastroskopien var overstått. Samtidig, så kjentes det litt som om den fortsatt pågikk. Det var som et avtrykk av slangen kunne føles ned igjennom hele systemet der den hadde vært. Men mest av alt, så kjente jeg meg spent. Spent over hva resultatet av gastroskopien ville bli. Hadde jeg cøliaki også, eller ikke?

For de som er interessert så er hele prosedyren ved gastroskopi forklart her.

Kreditering: Første bilde er fra filmen «The Devil Inside» av Insurge Pictures.

Leave a Comment